Den politiske svindelen med det som kalles velferdsstaten er nesten hundre år gammel, og blir først nå fullstendig avslørt på en måte som folket kan forstå. Det tar fra deg å bygge byråkrati og kjøpe stemmer med en humanitær glans. Det er stort sett hele greia. Et annet spesielt slående trekk ved det som nå utspiller seg, går til kjernen av en sannhet kjent i litteraturen, men knapt omtalt i media. Nemlig: et slikt system er bare politisk levedyktig så lenge demografien er relativt homogen. De skattebetalende gjør et Rawlesiansk «bak sløret»-mentalt eksperiment og kommer til å tro, mer eller mindre, at menneskene de støtter med skattepengene sine – enten de er administratorer eller mottakere – er som dem selv, familiemedlemmer; der, men for Guds nåde, går jeg. De ønsker også et «sikkerhetsnett» i tilfelle en nødsituasjon. Når du blander ting med tilfeldige folk som IKKE liker den betalende befolkningen – forskjellig språk, religion, etnisitet, nasjonal opprinnelse – som også ser ut til å utnytte systemet, skaper du misnøye som ender opp med å velte hele maskineriet. Dette er grunnen til at velferdsstater i heterogene samfunn ikke kan vare. Igjen, dette er godt kjent blant forskere på området. Det finnes ingen befolkningsraseri som kan måle seg med følelsen av at utlendinger utnytter den produktive innenlandske befolkningen innenfor sine egne grenser. Den kombinasjonen er politisk eksplosiv. Lang historie og omfattende empirisk forskning støtter denne påstanden. Alt dette sier noe om mellomvalget og denne katastrofen i Minnesota. Hvis republikanerne ikke utnytter denne nyheten til det fulle, med krav om dramatiske budsjettkutt og fengsling av svindlerne, har de virkelig mistet den største muligheten i partiets historie.