Tilbake på begynnelsen av 2000-tallet ble en tre timers lunsj ansett som en ganske beskjeden affære. Jeg husker en vårettermiddag da min kollega Simon Pennyworth og jeg fikk i oppgave å fri til en skandinavisk fondsforvalter. Han var den typen kar som så ut som om han strøk skolissene sine, og det var vår jobb å løsne ham litt. Vi bestilte et diskret fransk sted i nærheten av Bank, med den hensikt å sjarmere ham over sole meunière og et glass Bordeaux. Rutinemessige greier. Klokken 1:30 kastet han et blikk på klokken og sa at han måtte være tilbake for en telefonkonferanse klokken 2. Uten å gå glipp av et slag, fortalte jeg ham at markedene fortsatt ville være der på 3, mens 1989-årgangen vi nettopp hadde åpnet absolutt ikke ville. Han smilte, den første sprekken i rustningen, og ble stående. En annen flaske dukket opp kort tid etterpå. Så en til. Klokken 4 ankom Armagnac og fondsforvalteren hadde tatt av seg slipset, løsnet skjorten og begynt å synge en sørgmodig folkeballade om sild. Vi ble høflig, men bestemt, bedt om å gå. Dagen etter sendte han over en signert kontrakt, en kasse med samme Armagnac og en kort. «Overbevisende menn er de beste pengeforvalterne.»